Barseloppholdet var mer traumatiserende enn fødselen

Barseloppholdet var mer traumatiserende enn fødselen

Kronikk: Helseminister Ingvild Kjerkol må ta kravene fra barselopprøret på alvor.

SIGRUN STENSETH, forfatter og podkastvert i Femihelse

For to år siden fødte jeg min førstefødte. Denne kronikken ble skrevet, men så lagt bort da jeg tenkte at jeg sikkert overdramatiserte min egen opplevelse og heller burde fokusere fremover.

To år senere har det blitt tydelig for meg at min opplevelse er et bilde på mange ting som er galt med norsk fødselsomsorg og gjennom andres historier vet jeg at lite har endret seg siden da. Selv får jeg fortsatt vondt i magen når jeg går gjennom Ullevål sykehus eller tenker tilbake på hvordan barseltiden startet.

Jeg fødte under pandemien, men opplevelsen mange kvinner har på norske barselavdelinger kan ikke unnskyldes av covid-situasjonen. Jeg deler ikke min opplevelse som en klage på et barselopphold som ikke ble som ønsket, men som et innstendig ønske om økte ressurser til norske fødsels- og barselavdelinger og at helseminister Ingvild Kjerkol tar kravene barselopprøret har fremmet på alvor.

Mitt barn ville helst bare bli inne i magen og 13 dager over termin ble hun tvunget ut med alle tilgjengelige former for igangsetting for å få kroppen til å skjønne at nå måtte det fødes. Etter et drøyt døgn på fødestuen tok kroppen endelig hintet og etter at ting hadde gått i sneglefart gikk jeg fra 6 – 10 cm åpning på en time. Barnet ble stresset av dette og måtte raskt ut. Det var plutselig masse mennesker i rommet og en fødselslege dro barnet ut med vakuum og vi som hadde valgt å ikke vite kjønnet hadde plutselig fått en datter.

Vi fikk noen timer sammen før pappa måtte hjem og på grunn av epidural, vakuum og jordmødre som hadde glemt å be meg om å tisse underveis i fødselen var blæren overstrukket og jeg fikk lagt inn et kateter som gjorde at jeg ble sendt på barsel. Lang historie kort; en litt komplisert fødsel endte godt og vi følte oss trygge og godt ivaretatt hele veien. 

Overgangen til barselavdelingen ble heftig og oppleves to år etter fortsatt som langt mer traumatiserende enn selve fødselen. Dagene som burde handlet om å hvile, bli kjent med og å lære å ta vare på en baby, opplevdes først og fremst som ekstremt stressende.

På grunn av covid fikk vi ikke lov til å ha besøk på barsel og vi fikk kun oppholde oss inne på tomannsrommet som først ble delt med en kvinne som hadde revnet grad 4 og deretter en kvinne som hadde gått gjennom et akutt keisersnitt. De ansatte hadde tydelig ekstremt mye å gjøre og jo tydeligere dette ble, jo høyere ble terskelen for å ringe i klokken for å be om hjelp og avlastning, spesielt da jeg var i god form.

Jeg gjorde absolutt alt selv og gikk direkte fra fødsel til å være aleneforsørger for et splitter nytt barn, min nyfødte kropp og en blære som ikke ville fungere. I tillegg hjalp jeg romkameraten min som hadde hatt et keisersnitt med å løfte barnet hennes når hun skulle ammes da de ansatte sjeldent var tilgjengelige.

De to første dagene gikk greit, jeg var såpass ridd av adrenalin og forsøkte å være løsningsorientert, men rett fra en fødsel som gikk over tre døgn og etter to døgn med kun et par timer søvn gikk det ikke lenger. Sykehussengen var ikke egnet for samsoving, det var et renn inn døren hele dagen når barnet sov og ingen mulighet for avlastning. Heldigvis fikk jeg reise hjem den kvelden, men da jeg kom hjem var jeg så sliten at hele kroppen skalv og det eneste jeg ønsket var å gi barnet til pappaen og gå og legge meg.  

Da jeg endelig fikk reise hjem kunne jeg ikke annet enn å takke for et fint opphold fordi jeg syntes så synd på de som jobbet der. Pleierne som jobbet på avdelingen var helt fantastiske, men det var åpenbart for få av dem og de hadde altfor mye å gjøre.

Publisert i VG: 15.02.22 kl. 14:12

Nå er det nok! Her er våre syv krav

Nå er det nok! Her er våre syv krav

Intimsonen

Intimsonen